Pasta Week - Onsdag: Penne med Pancetta

Good morning!

Idag skal jeg presentere dere en veldig enkel oppskrift, som egentlig er en blanding av to forskjellige ekte italienske retter, som heter "arrabbiata" (sint) og "amatriciana" (som opprinnelig er fra byen Amatrice, et lite sted utenfor Roma). Mens den første retten fokuserer på chilipepper, har den andre pancettaen som hovedingredisens. Etter min smak er de begge rettene veldig gode, men jeg liker å blande dem sammen fordi jeg er veldig glad i alle de involverte smakene. Typiske italienske oppskrifter er vanligvis enkle, pga at Italia har vært et fattig land i mange år, og folket måtte overleve med det de fikk ut av jorda. Vi har idag litt sterkere kjøpekraft, derfor blander jeg disse to oppskriftene for å skape en fin og litt sterk balanse. For de som ikke har lagt merk til det, så er jeg veldig glad i sterk mat.

Ingrediensene er nok en gang ganske enkle å få tak i. Vi har to små bokser hakket tomat, hvitløk, tørket chilipepper, olivenolje, salt og de siste bladene av glattbladpersille. Når mann får tak i en så fin urt, da er det lurt å lage mat som krever den, så lenge den er fin. Vi delte grenene i tre omganger, slik at vi fikk mest mulig ut av dem.

Hemmelig ingrediens nummer 1 er i dag pancetta. 

Pancetta kan ligne på bacon. Den er egentlig en bit av lufttørket flesk, som har blitt dekket med salt, pepper og andre aromaer. Den er langt mer tørket enn bacon, mann kan egentlig spise den som om det var spekemat. Og den smaker godt! En ting jeg hater er brusk, og jeg skjærer den ut med en gang. Pancetta finner du i de fleste italienske delikatesse disker, og mann er heldig hvis pancettaen kommer fra midt-Italia. Da er den mest og best krydret. Kjempe godt er også "lardo di Colonnata", spekk som blir krydret med en spesiell krydderblanding, og som faktisk er på sitt beste når den blir skjært i kjempetynne skiver og lagt på en varm, ristet brødskive.. himmelsk.

Den er dessverre vanskelig å finne, så derfor fornøyer vi oss med en helt vanlig pancetta istedet. Vi skjærer den i terninger og lar den steke litt i panna, uten å tilsette noe som helst. Fettet fra flesket smelter i varmen, og fungerer perfekt istedet for smør.

Hemmelig ingrediens nummer 2 er pecorino ost. Denne osten ligner på parmigiano, men har en mye lysere farge. Smaken er langt sterkere, fordi den er laget på sauemelk. Den lages mange steder i Italia, men den som er laget i Roma er best tilegnet til å bli brukt på pastaen. Mens parmigiano er søt, har pecorinoen en mer pikant smak, og den kan være litt voldsom på nybegymmere. Best å venne seg til parmigiano først og så gradvis gå over til pecorino, men ikke i alle retter! Smak deg fram til din favoritt kombinasjon!

Vi skal være forsiktige med å salte maten. Mye smak kommer også fra pancettaen, og derfor vil vi vente til siste liten med å eventuelt tilsette salt.

Når pancettaen er klar tar vi den ut av panna og legger den til siden, og vi kan se at det er mye smeltet fett igjen i panna. Vi skal bruke det istedet for olivenolje og vi skal steke hvitløk og chilipepper i fettet. Smaken av pancettaen skal blande seg med hvitløken, og det skal skapes en fin balanse. Når hvitløken blir gyllen tilsetter vi hakket tomat.

                

Som Hellstørm lærte oss, så er det egentlig ikke så vankelig å lage en hjemmelaget tomatsaus. Det tar kun noen ekstra minutter, men jeg synes at det er langt mer lettvint å benytte seg av sånne hermetiske varianten. Mann har ikke lyst på tomatsaus hver dag, så å oppbevare tomat i kjøleskapet i mange dager kan være utfordrende. Tomatene er gode når de er ferske, og de blir fort dårlige. Derfor burde vi kjøpe kun de vi har tenkt å spise i løpet av noen få dager.

 

Når pastaen nesten er klar (og dette skjer som sagt litt tidligere enn det som står på esken, men igjen: smak deg frem!) heller vi ut vannet, og så tilsetter vi pastaen i tomatsausen, som nå har stekt i 10/15 minutter. Vi vil ikke steke den for mye, for å ikke ødelegge friskheten av tomaten. Vi rører inn et skje olivenolje like før vi legger maten i askjettene.

Vi fordeler pastaen i to askjetter, og så dekker vi med masse hakket persille, pancettaterningene vi stekte istad og topper det hele med en god håndfull revet pecorino ost. Jeg har ikke tilsatt salt i det hele tatt (bortsett fra en teskje i vannet som jeg kokte pastaen i) og synes at det smaker himmelsk som det er. Pecorino er veldig smaksfull, så vi trenger ikke noe annet. Et godt, tørt glass hvitvin ved siden gjør susen.

Buon Appetito!

Pasta Week: Tirsdag - Spaghetti med Tunfisk og tomat.

Da ble det tirsdag, og gi seg i kast med en av de mest populære oppskriftene fra min barndom.

Når jeg var liten så hadde vi ikke mye penger og i tillegg var min lille bror veldig kresen. Derfor måtte mamma finne smarte måter å skjule grønnsaker og fisk i maten. Spaghetti var uten tvil en av hans favoritt type pasta, og det er også i dag en av de mest vanlige og mest solgte sorter. Mann kunne være litt sunnere og kjøpe fullkorn pasta, men for meg lyder dette som å banne i kirken. Jeg velger Barilla fordi jeg kjenner til kvaliteten, og jeg liker at den holder konsistensen og ikke blir for myk for fort. Som sagt, tyggemotstanden er kjempeviktig i en pastarett.

Så lenge mann ikke har en spesifikk allergi mot gluten, durum mel eller sterkt behov for grovere karbohydrater, da velger mann den vanlige type. Fiberinntaket kan økes med en enkel grønn salat ved siden, om ønsket.

Da går vi gjennom ingrediensene. Som sagt jeg skal lage kun enkelte oppskrifter, som mann lager på en halvtimestid. 

Jeg er glad i denne type tomat. Den er uten aromaer, kun salt, og derfor kan vi bruke den i alle oppskriftene uten problemer. Vi skal også bruke ett par bokser tunfisk, i vann. Min mor brukte tunfisk i olje, men jeg er ikke kjempe glad i å ikke vite helt hvilken type olje som blir brukt, pluss at oljen setter sin egen smak, mens vi vil bestemme selv hvordan skal retten smake. Så skal vi ha olivenolje, salt (som jeg velger med jod) og igjen: hvitpepper. Bli kjent med denne type pepper, den passer utmerket til fisk! 

Vi vaglte denne oppskriften også på grunn at vi fortsatt har mye fersk glattbladpersille fra i går, som jeg lå i en kopp med litt vann som om det hadde vært blomster, og det hadde vært synd å måtte hive den i søpla. Bruk den så lenge den er fin! Siden vi er litt crazy så skal vi ha retten litt spiced up. Vi bruker hvitløk, fire fedd som vi skal som vanlig ha i hele, og fem stk chili pepper. (Obs! Med fem chili blir retten for viderekommende. Bruk gjerne mindre). Vi kjøpte de i bunt og vi har de hengende i kjøkken som pynt. I Italia henges tørket chilipepper i nærheten av husdøra for å jage vekk ulykkesfugler. Mann kan også kjøpe de i nøkkelringsform og ha de med seg. Jeg er usikker på hvorfor, men med tanke på hvor sunt chilipepper faktisk er er det ikke rart at mann som hadde rå til den var en heldig mann. Chilien funker bra som smertelindrende, er full av antioksidanter (som forebygger kreft) og forstyrker immunforsvaret, som ved denne årstiden er utfordret av forkjølelser, influensaer og lignende. Min mor brukte ikke mye chili til denne oppskriften, derfor pleide jeg å tilsette hakket chili på toppen av tallerkenen. Nå lager jeg mat selv, så jeg har chilien i kjelen sammen med olje og hvitløk.

 

Når hvitløken blir gyllen da er det klart for neste ingrediens!

Når hvitløken begynner å bli gyllen da tilsetter vi tunfisk, som vi lar renne av seg i en sil i noen sekunder, og hakket persille. Ikke være redd for å overdrive med persillen, ferskheten som kommer av bladene passer godt til chilien. I Norge lages det Sandefjordsmør til fisk, og da brukes det persille. Det er derfor den er så god til fisk også! Persille er også en veldig sunn urt. Den inneholder antioksidanter og vitaminer (speseielt C-vitamin) og hjelper fordøyelsen. Den er naturlig vanndrivende og den forebygger også kreft. Vi skal ha den både i sausen og på toppen av den ferdige retten, vi vil ikke spare på den. Fersk persille er selvfølglelig bedre, og jeg liker smaken den gir til sausen. Ikke glem hvitpepper!

Mens vi så tilsetter tomat (jeg brukte hele 500g boks, vi er to personer og 250g tomat hver hørtes greit ut) og lar den steke i noen minutter, kan vi begynne å tenke på pastaen. Jeg hadde lokk på kjelen, siden tomat bobler mye og kliner ned hele komfyren. Sausen må bli litt redusert, og få en litt mørkere farge.

Jeg skal koke circa 150g pasta, siden min kjæreste spiser omtrent dobbelt så stor porsjon som meg. Når jeg får i meg en god pastarett så blir jeg ikke sulten på flere timer, og kan derfor kjøre på uten å måtte stoppe. De som kjenner meg vet at jeg kan bli voldsom når det kommer til maten, og kunne spise kontinuerlig i 24 timer. Dette blir roet ned av en pastarett, siden karbohydratene hjelper kraftig med metthetsfølelsen. Husk å salte vannet!

Jeg følger vanligvis ikke med klokka når jeg koker pasta men smaker meg frem. Da tenker jeg på et gammelt eventyr min mor pleide å fortelle meg som barn for å få meg til å le mens jeg hjalp henne å  lage mat. En mann spurte kona om å koke ett par spaghetti til han, og det var akkurat det hun gjorde. Hun kokte 2stk spaghetti. Så spiste hun den ene for å kjenne om de var klare, men det var de ikke. Etter litt spiste hun den andre og da var de klare men hun hadde spist da begge to! Mannen fikk derfor kokt vann som middag. Jeg husker at jeg tenkte at historien var veldig morsom, og at hun måtte være vedlig dum for å ikke skjønne at hvis mann sier "ett par spaghetti" så mener han ikke to, men en prosjon.

Når pastaen er riktig kokt (som noen av dere vet kaller vi dette punktum "al dente" for å indikere at det går ann å tygge på pastaen uten at den smelter. Dente betyr jo tann) så heller vi ut vannet, og blander inn to skjeer tomatsaus, for å ikke få spaghettien til å klistre sammen. Mange bruker olje i denne fasen, men min mamma brukte sausen slik at litt av smaken fordelte seg i selveste spaghettiene. 

  

Da er det klart til servering. Vi legger spaghettiene i bunnen, tunfisk og tomatsausen over, så har vi godt med fersk hakket persille. Jeg har også litt ektra hvitpepper på toppen. Jeg liker ikke revet ost på pastaretter som inneholder fisk eller bønner.

Don't ask.

Jeg bare syns at den ødelegger smaken, som i disse tilfellene ikke skal være så veldig søt. Denne retten elsket til og med min bror, derfor håper jeg at deres barn liker den også. Vær litt forsiktig med chilien, men vit at barn over 7 år kan spise den uten problemer. 

Buon Appetito!

Pasta Week: Mandag - Tagliatelle med Shiitake

Hei igjen!

Pasta, pasta. Mitt livs kjærlighet. Pasta har vært en del av mine lunsjer siden jeg var et lite barn, og jeg kan ikke forestille meg ett liv uten. Det var nok dette jeg sørget mest over i de tåpelige 14 dager når jeg prøvde meg på lavkarbo: jeg savnet pasta så ille!

Jeg spiser egentlig ikke pasta hver dag, og spesielt ikke etter kl. 13:00, for da blir karbohydratene i kroppen. I tillegg anbefalte legen meg å ikke spise mer enn 50/60 gram pasta per måltid, og det er det jeg har relatert meg til i hele livet.

Jeg har tenkt å lage noen enkle oppskrifter som har pasta som hovedingrediens, og som ikke tar kjempe mye tid å forberede. I dag skal vi lage tagliatelle med sopp. i denne oppskriften kan mann egentlig bruke champignon, kantarell, eller steinsopp, men jeg valgte japansk shiitake.

Denne soppen er kjent for å inneholde masse gode greier, som styrker immunoforsvaret, hjelper mot kolesterol og forebygger kreft. Ikke dårlig! Selv om jeg aldri har sett fersk shiitake i butikken her i Norge, drar vi til innvandrersjappa og kjøper den tørket. Tørkningsprosessen har en spesielt effekt på shiitake: den vekker umami-smaken, som ikke hadde vært gjenkjennelig ellers.

I det siste har det blitt populært med umamismaken. Umami er en smak som er ekstremt vanskelig å gjenkjenne: den er ikke som salt eller søtt, som mann jo vet exactly hvordan smaker: umami gir deg en følelse av at maten er komplett, at alt er på plass. Umami'n vekkes også av natriumglutammat, et slags salt som brukes veldig mye i det asiatiske kjøkkenet. Det er derfor mange elsker å spise nudler med kokt vann og de krydderne som følger med: i kryddermixen er natriumglutammat, som får hjernen din til å tenke at du spiser noe godt, at maten er komplett. Merkelige greier altså! Dette skjer fordi natriumglutammaten aktiviserer et spesielt type neuron i hjernen, og resultatet er at mann spiser mer og legger på seg mer, selvfølgelig. Det har faktisk blitt forsket på dette, og forhold mellom bruk av natriumglutammat og fedme er bevist. Hvis dere ser på etiketter av ferdiglagde retter skal dere nesten alltid finne natriumglutammaten. Selvfølgelig: etter å ha bearbeidet maten, kokt den, stekt den, blandet den med E-stoffer, farger og Gud vet hva, da mister den stakkar kjøttkaka smaken sin. For å få den til å smake bra igjen tilsetter mann natriumglutammat. De kaller den for smakforsterker, og det er akkurat det den er. Gir maten en eller annen smak.

Vi kjøpte tagliatelle på Meny, og jeg ble vedlig glad når jeg så at de solgte De Cecco, pastaen som er lagd der mammaen min kommer fra, Napoli. Ektemannen spurte meg hvorfor denne type pasta er  dette være bedre enn f. eks. first price tagliatelle. Det er flere grunner. Først og fremst skal det være egg i ekte tagliatelle. Er det ikke egg, da burde den hete noe annet. Som å lage får i kål uten kål. Sikkert like godt med gulrøtter istedet (skeptisk), men da er det ikke får i kål lenger. Da må retten hete noe annet.

Den andre grunnen for at jeg velger denne pastaen er teksturen: en god tagliatelle må ha en grov overflate, slik at sausen og smaken ikke sklir vekk. Aldri stol på en glatt tagliatelle!

Mens soppene ligger i vann i 5 til 10 minutter, kan vi begynne å forberede resten av ingrediensene. Vi skal bruke litt hvitløk, som vi skal steke i olivenolje til den blir gyllen, litt glattbladpersille (som er kjempe annerledes enn kruspersille!), salt, hvitpepper og hvitvin. Jeg valgte en Soave, som ikke er så ekstremt søt og passer godt til shiitake.

Vi skreller hvitløkfeddene, og legger dem hele i kasserollen. Som vanlig, vil vi bare ha et lite hint av hvitløk, og vi ønsker ikke at den skal dominere alle de andre smakene. Når hvitløken begynner å bli lett gyllen, tilsetter vi shiitakene som nå har blitt myke. Vi skjærer dem i biter, men ikke for små slik at de ikke forsvinner i retten. Vi skal ikke steke shiitaken mye, den skal fortsatt være myk når vi tilsetter litt hakket persille.

Jeg har en skvett hvitvin i kjelen når soppen begynner å bli klar, for å gi litt sødme til retten. Jeg er veldig glad i å ha vin, cognac eller whisky i maten. Er overbevist om at de gir en spesiell piff til rettene. Å bruke riktig polprodukt til riktig mat er en kunst, som krever litt galskap. Gjøres dette feil, kan resultatet faktisk være katastrofalt!

Mmhh.. jeg elsker å lytte når maten freser i kasserollen!

Hvitpepper er en type pepper jeg elsker. Den passer ikke til alt, men jeg syns at den er spesielt bra til fisk eller når peppersmaken bør være litt frisk og ikke så sterk. I dette tilfelle hadde svartpepper tatt altfor mye oppmerksomhet, siden både vinen og soppene har en mild men bestemt smak, og det hadde vært synd å ødelegge balansen.

Da er det tid for å forberede hovdingrediensen. Vi har mye vann på komfyren, med salt i. Mann bør kunne smake saltet i vannet. Når vannet koker har vi pastaen i - merk at dette går rimelig fort, og vi vil ikke ha altfor myke tagliatelle! Det verste jeg vet er overkokt pasta! ÆSJ!

Etter så lite som 2,5 minutter heller vi vannet ut, selv om pastaen kunne ha kokt ett minutt til, og vi flytter den til kasserollen hvor soppene er. Vi rører ett par minuter, og tilsetter kun litt olivenolje. I mellomtiden så river vi en god Parmigiano. Nei, jeg skrev ikke parmesan, og det er ikke uten grunn. 

Parmigiano-produsentene sliter veldig mye med utenlandske bønder som ikke er så erlige og lager en kvasi-parmigiano. Dette er egentlig ikke lov, siden osten har copyright, akkurat som Champagne. Den kommer jo fra Parma-regionen, og er produsert i henholdt til de gamle tradisjonene. Derfor får jeg gåsehud når jeg ser en pakke hvor det står "parmesan", "pasgrasan" eller lignende. Og dette kan dere også prøve å huske: ved å kjøpe en billigere versjon kjøper dere ikke bare en dårligere produkt, men en vare som er produsert til tross for at den egentlig ikke er lovlig, men ved å bruke et litt annerledes navn lurer de systemet. Til og med Grana Padano, som også kommer derfra, er ikke en ekte Parmigiano.

Det er nesten som å laste ned musikk ulovlig. Musikkere har nesten ikke noe inntekt lenger, og på radioen får vi høre bare dårligere og dårligere musikk. Nei, det kommer ikke en annen Bob Dylan, fordi han selger ikke nok til å overleve i dag. Da lager han drittmusikk istedet, noe som kan selge godt i løpet av sommeren, noe som Salsa-Tequila-Corazon. Oh my God.

Derfor: støtt ekte produkter, selv om de er litt dyrere. Nyt aromaen, nyt musikken. Nyt ekte varer, ikke bare masseprodusert shit.

Jeg rev Parmigiano og blandet den med hakket glattbladpersille. Det skal jeg ha på toppen av retten, både som pynt og for å gi maten den sødme som den trenger for å være perfekt. Som sagt kunne mann ha brukt forskjellige typer sopp. Personlig syns jeg at steinsoppen er den som smaker aller best, men shiitake kommer på en klar andre plass. Bare prøv!

Buon Appetito!

P.S. beklager for dårlige bilder, men har hatt noen tekniske problemer med kameraet mitt.

It's pasta week!

Yes!

For 7 dager fram i tid skal jeg poste en ny pasta oppskrift hver dag. De fleste er veldig enkle å tilberede, men finger-liking-good, derfor stay tuned for litt inspirasjon!

Viktig å tenke på fargene nå som høst er her, slik at vi kommer oss ut av den grå hverdagen med farger og fantasi på tallerken.

Husk å ha barna med! Lær dem at det er gøy å lage mat, og du vil skape sunne mennesker.

Sees etterpå!

Chili con carne - sånn som jeg lager den.

Jeg husker fortsatt godt min første chili con carne.

Det var en høstkveld, jeg var i sentrum med min davarende kjæreste, og jeg var 19 år. Hadde nettopp flyttet til Roma, derfor likte jeg å gå lange fotturer, for min intensjon var å lære meg å kjenne igjen veiene.

Vi gikk og gikk, Den kvelden var det litt kjølig og sola hadde gått ned. Vi bestemte oss for å stoppe å spise ett eller et annet, og den mexicanske restauranten i nærheten av Piazza Barberini så veldig koselig ut.

Dere bør vite at jeg opprinnelig ikke er fra Roma, selv om jeg har bodd der i circa 10 år. Byen adopterte meg, og jeg føler meg veldig knyttet til den. Jeg kommer fra en enkel arbeiderklasse familie. I hele sin ungdommstid bodde min mor i kloster, og når jeg var barn så var vi sjeldent ute for å spise.

Men da jeg ble 19 og begynte på Fysikk studiene mine på Universitetet La Sapienza, åpnet verden seg putselig for meg. Hver dag var en overraskelse, og jeg fikk med meg at verden hadde mye mer å tilby enn de bøkene som hadde slukt meg i mine tidligere år.

Den kvelden skal jeg alltid huske. Restauranten var liten, og ganske mørk, nesten som en pub. Det var ingen andre kunder, det var midt i uka og vi valgte ett bord i nærheten av vinduet. Det var ingenting å se ute, veien var ganske trang så vi stirret rett i veggen på andre siden av gata. Jeg sa at jeg frøs, så jeg måtte ha noe varmt å spise. Servitøren anbefalte meg deres hjemmelaget chili con carne, jeg sa ja uten å vita hva jeg skulle forvente. Jeg visste ikke hva chili var engang, jeg trodde det var navnet på retten.

Hovedingrediensen i chilien viste seg å være bønner.

Jeg elsker bønner. Helt siden jeg var barn elsket jeg når mamma kom hjem fra markedet i byen med en stor bærepose full av ferske borlotti bønner i deres egen belg.

Belgfrukt er egentlig en frukt, hvor bønner er selve frøene i kapselen (belgen), men jeg regner med at dere vet dette fra før. Jeg lærte det som barn, når jeg satt ved bordet sammen med mamma, åpnet disse belgfruktene og dro min lille barnefinger opp og ned, for å få alle bønnene ut. Det var morsomt, og jeg kunne sitte lenge å gjøre dette. Vi måtte jo lage middag til en familje på 4 (min yngste bror kom lenge etterpå) så det trengtes mange bønner. Vi lagde jo ikke chili con carne, bønnesuppa til min mor var helt vegetar, og vi likte å ha ristet brød til.

Min chili con carne har sin opprinnelse i denne suppen.

Når mann lager chili con carne, må mann bruke mørke bønner, kidney eller svarte bønner. Dette fordi smaken er litt mer bestemt, mens borlotti, cannellini eller spanske hvite bønner er mye mildere, og forsvinner helt i grytens fargerike smakspalett.

Vi brukte tørkede kidney bønner, og vi måtte legge dem i vann over natta.

Min mor kjøpte også tørkede bønner når det ikke var sesong for ferske. Hun sa alltid at jeg måtte huske å ha natron i vannet slik at de får den riktige konsistensen i kokeprosessen.

Bønnene koser seg i natron og vannbad.

Natron er en type salt vi bruker veldig mye i Italia, det koster nesten ingenting. Vi skyller salat og frukt i en natronlake, slik at mann fjerner eventuelle bakterier og mikroorganismer som skulle befinne seg utenpå skallet på en naturlig måte. Den hjelper også når mann har mye magesyre. En skje i ett glass vann løser problemet umiddelbart, siden natronen reagerer med selveste syren.

Det er viktig å skylle det helt vekk når mann skal bruke bønnene, siden natron gir en uønsket saltsmak til maten og selveste gryteretten kan få en veldig mørk farge.

Her er alle de andre ingrediensene vi skal tilsette til gryten. En god soffritto er et viktig fundament i mange italienske retter. Soffritto er et slags ord for ferske urter som er finhakket og gylnet i en god kaldpresset ekstrajomfruelig olivenolje.

Det gir en frisk, urtesmak til våre retter uten å måtte tilsette kunstige stoffer eller altfor mye salt.

Ingedienser til soffritto.

I dette tilfellet så skal jeg ha en paprika i tillegg, siden chili con carne bør ha en litt mer spennende vri enn bønnesuppe, og siden I like it hot så skal jeg ha i to hele røde chili. Min mor hadde sagt at jeg er helt crazy som lager det så sterk, for hun hadde nok kun brukt ett frø, hehe. Det mann ikke tenker på er at chilien hjelper med å øke forbrenningen, har en viktig antibakteriell funksjon, hjelper blodsirkulasjon og demper betennelser i kroppen. Ikke minst så smaker den himmelsk.

Mmmhhh chili!

Rød paprika - enkleste måte å fjerne alle frøene.

Jeg er veldig glad i hvitløk, selv om jeg ikke tåler den rå og får ekstreme magesmerter dagen etterpå. For å hindre at den indre safta kommer ut av hvitløken (noe jeg ikke er så glad i) så skjærer jeg bare tuppen av hvert fedd og legger dem hele i gryta. Den sterke smaken ligger i den indre kjernen av hvert fedd, og for meg personlig blir dette en veldig dominerende smak under steking. Jeg steker hvitløken til den blir litt gyllen, så tar jeg den ut av gryta. Min kjæreste derimot elsker hvitløk, så han får lov til å spise den ferdig stekte hvitløken som snacks.

Smak og behag, sier de.

Husk å ikke skjære hvitløken i småbiter! Ha den hele i gryta, istedet.

Masse løk gjør susen.

..og litt purreløk, ja. Vi brukte en hel purreløk, godt med grønnsaker.

Her er soffrittoen. La den småkoke i noen få minutter, til alle grønnsakene blir myke og gylne.

Jeg har lokket litt på skrå, slik at soffrittoen blir hverken for tørr eller for bløt.

Soffrittoen er klar. Looking good.

Da er vi klare til å ha i kjøttdeigen.

Det aller beste er å gå til en slakter, velge en fin bit kjøtt (jo mørkere desto bedre) og be slakter'n om å lage kjøttdeig av stykket. Jeg brukte helt vanlig karbonadedeig, circa 150-200g per person. Kjøttdeigen skal ikke steke for lenge, for å hindre at den blir for tørr. Når kjøttdeigen fortsatt er litt rosa er det klart for å ha i tomatsaus. Jeg brukte en type som heter "Passerte tomater", en slaks tykk tomatjus uten noe som helst smaktilsettelse, siden vi allerede har brukt nok av aromaer og urter. I tillegg syns jeg at aromatiserte tomatsauser alltid smaker veldig kunstig. Så hvis mann bruker ferske urter, blir resultatet langt bedre og friskere.

Og ikke minst sunnere.

Husk å skylle bønnene ekstra godt.

Som sagt hadde jeg natron i vannet, og det ødelegger hele smakopplevelse hvis mann ikke skyller det grundig vekk. Vi har heldigvis plenty of water i kranene våre, så skyll bønnene ordentlig godt.

Rør i gryta.

Nå kan du sitte og lese en bok. Det tar litt tid før bønnene blir myke, og en bønne som ikke er bra kokt er det verste jeg vet om. Bonnene skal ha litt tyggemostand. De skal være helt myke men samtidig faste. Koketiden kan variere i forhold til hvor lenge bønnene har vært i vannet, og hvor mye natron du brukte i vannet (hvis du hadde natron i i det hele tatt). og mens vi venter kan vi  forberede tilbehøret så lenge.

En ting italienere er veldig glad i er karbohydrater.

Vi spiser mange forskjellige typer korn, ofte med skall på, og det går ikke en dag uten minst en porsjon pasta. Alle gatekjøkkenene har ett stort utvalg pastaretter, fra lasagne til en mer enkel bolognese. Hver gang jeg er i Italia så tar jeg med meg hjem til Norge noen poser korn som jeg skal bruke til salater eller som tilbehør til noe annet. I dette tilfellet brukte vi hel spelt.

Spelt er en urgammel kornart i hveteslekten, og i motsetning til vanlig hvete (som har vært menneskemodifisert i løpet av århundrer og er idag altfor næringsfattig), er spelt rik på proteiner, fiber og antioksidanter. Derfor hjelper spelten både med metthets følelse og som rengjøring av blodårene. Spelt var yndlings kornet til Romerne. Det ble også brukt til å lage en liten focaccia, som var delt opp og spist av brudeparet i forbindelse med confarreatio, et slags spesielt bryllupp. Blant annet Cæsar giftet seg med denne type seremoni. Derfor har spelt en hel spesiell plass på bordet. Vi koker den opp i vann og salt, akkurat som mann gjør med ris, og tilsetter litt smør når det har kokt ferdig. Konsistansen er helt nydelig, og tyggemotstanden er ganske annerledes enn hos ris. 

Når bønnene er klare er vi endelig i mål. I gryta er det ikke så mye veske lenger, og hvis det skulle bli for lite vann i løpet av kokeprosessen, er det bare å koke opp litt vann i en liten kjele og etterfylle forsiktig. Vi pynter opp med ett par bananpepper, som vi er så innemari glad i, og har en skål kvarg ost ved siden av, rett fra kjøleskapet, for å skape litt kontrast til den varme retten . Håper dere liker min Chili con carne!

Buon Appetito!